I gamle dager, min kjære, kom det fra landet med is og snø langt mot nord, en hel flokk av små grå reveaktige hunder. De var meget ulykkelige. De små labbene sank ned i snøen, og de fikk aldri tak i noe mat, for når de begynte å løpe, så gled og skled de og falt ned på sin lille bakdel, BOMS. Og det, min kjære, gjorde veldig vondt i halene.

            De små reveaktige hundene vandret omkring og ble mer og mer sultne. En dag så de en hare som satt og åt på et stykke brød, midt ute i snøen i landet langt mot nord. "Middag" ropte de små reveaktige hundene. Men haren løp av gårde med brødet, mens de små reveaktige hundene skled og gled og falt ned på sin lille bakdel, BOMS. Og det gjorde veldig vondt i halene deres.

            Stille seilte snøugla oppe i luften og landet på Nordpolen hvor hun satt og stirret med sine gule øyne på Snøleoparden som lå å sov i midnattssolen. "Føtter, føtter" skrek hun. De små reveaktige hundene så og så på leoparden. "Hun har runde små poter", sa de til hverandre. Snøleoparden våknet og bykset av gårde så lett som bare det. "Vi skulle hatt slike labber", sa de små reveaktige hundene til hverandre.

            Og akkurat da, min kjære, blåste forandringensvinden over snø og is oppe i nord, og labbene til de små reveaktige hundene ble små og katteaktige. Da kunne de løpe over snøen slik som Snøleoparden gjorde. Men, og dette er viktig, de fortsatte å skli og gli og falt ned på sin lille bakende, og slo halene sine.

            Så en dag, min kjære, kom en gris dansende. "Middag", ropte de reveaktige hundene. Grisen kastet fra seg fløyten sin og kom seg skrikende i sikkerhet under en port, som er et viktig sted for grisene å skrike. "Dere burde ha halene deres slik som jeg har", sa han, "da vil dere ikke slå halene deres når dere sitter ned BOMS" Da kom forandringensvinden fykende over is og snø oppe i nord. De små reveaktige hundene heiste opp halene sine, og krøllet halene over ryggen, så de ikke kunne bli skadet igjen. Var ikke det lurt, min kjære.

            Men, de kunne ennå ikke løpe på isen uten og skli og gli, så for å trøste seg selv dro de for å se på nordlyset på himmelen. Plutselig kom det flygende en hest med store isblå vinger. Hesten hadde en rød alpelue over det ene øret og landet på bakken i landet langt mot nord. De små reveaktige hundene ble forskrekket og satte seg ned,  BOMS. "Dere må alltid avpasse farten til forholdene", sa han. Ja, min kjære, du og jeg vet at hvis vi vil gå på isete veier må vi ta små raske skritt, og det var det hesten mente.

            Den skiftende vinden rørte ved den lange grå pelsen og lærte de små reveaktige hundene å trave rundt Nordpolen, de travet nord, syd, øst og vest til ingen av dem lenger skled og gled og satte seg hardt ned på den lille bakenden, BOMS.

            Den store isblå hesten fløy sin vei, men tusen år senere kom han tilbake for å se hvordan de små reveaktige hundene hadde det. "Vi liker oss ikke her", sa de, "her er ingen vi kan være glade i. (Det er sant, min kjære, det var ingen som var glad i dem.) De seiste opp ørene sine og ristet halene sine. "Kjære Pegasus, kan vi ikke få være med deg?"  "Jeg skal til Arnem", sa han stille, "Jeg kan slippe dere av der"

            De små reveaktige hundene hoppet opp på ryggen hans, og krøllet seg sammen mellom de store isblå vingene. Så fløy de bort fra landet med is og snø langt oppe i nord. De kom fram til landet med kanaler, vindmøller og tresko. Der var nederlendere med posete bukser og som ikke likte det som var oransje. De var snille mot de små reveaktige hundene, og de ble kalt for Keeshond.

            Og derfor, min kjære, blir de alltid kalt KEESHOND og vil alltid ha halen sin krøllet opp på ryggen og løpe med små korte skritt, som de lærte i landet langt mot nord.