|
| |
|
Litt om oppdrett
fortsetter... |
|
Avlsråd og parringsavtaler. |
|
Det er fornuftig å kontakte avlsråd ved valg av partner dersom
raseklubben har et vel fungerende råd. Tidspunktet for parringen avtales med
hannhundeieren. Det vanlige er at tispeeieren betaler alle omkostninger i
forbindelse med parringen. Før parringen finner sted, bør man ha avtalt om
hannhundeieren vil ha betalingen i form av en valp eller kontanter.
Betales avgiften kontant, underskriver hannhundeieren et
parringsskjema (som han skal ha innhentet fra sin hundeorganisasjon).
Parringspengene bør ligge på ca 10% av det en valp koster, pluss ca 10% pr
valp som lever etter en uke.
Ønsker hannhundeieren en valp, skal avtale om dette skje skriftlig. I siste tilfelle bortfaller kravet hvis tispen ikke får
valper eller hvis alle valpene skulle dø. Skjer dette når avgiften er betalt, er det vanlig at man får en gratis parring på tispen neste gang den har løpetid, men får ikke tispen
valper neste gang heller bortfaller kravet (hvis det da ikke viser seg at hannhunden er steril, men det er ytterst sjelden).
|
|
Parring og drektighet. |
Tispen tas som regel med til hannhunden og vanligvis pares tispen den 10. og 12., eller 11. og 13., dagen, regnet fra den første dag blødningen begynte. (Det kan være nok med bare en parring også.) Hundene bør ikke fores like før parringen skal finne sted. Man må være klar over at hundene "henger sammen" under parringen. Tiden kan variere fra 5 minutter til mer enn en halv time. Befruktning kan skje, selv om de ikke "henger". Hannhunden pleier å løfte det ene benet tilbake over tispen slik at de blir stående med bakpartene mot hverandre. Er de urolige, skal man berolige dem og holde på dem.
Drektighetstiden er ca. 63 døgn, men noen dagers avvik til begge sider er ikke uvanlig. Tispen skal ha tilskudd av tran og kalk i hele drektighetstiden og så lenge hun gir
valpene mat, og formengden økes etter hvert som hun har behov for det. Hun må hele tiden ha vanlig god mosjon, men den siste tiden må hun ikke hoppe eller springe for mye. Hun pleier selv avpasse det.
Stedet hvor tispen skal føde må være gjort i stand i god tid. (Er det en miniatyrrase kan den vanlige sengen ofte brukes, men det beste er å ha en egnet plass.) Kassen - som ikke må være høyere enn at tispen lett kan hoppe ut og inn av den - skal være så lang at hun kan ligge helt utstrakt og den må være like bred som hennes høyde slik at hun kan få litt spenntak under fødselen. For store raser er en ramme uten bunn velegnet, men den må stå fast, evt. festet til gulvet. Gamle aviser (minst 2 uker gamle! ) er passende underlag, de kan lett skiftes ut etter hvert som fødselen skrider frem. |
|
Selve fødselen |
|
Når fødselen nærmer seg vil tispen begynne å "re opp", hun krafser og river i underlaget og som regel peser hun mye, drikker gjerne en del, men pleier ikke å ta til seg mat den siste dagen. Noen timer før fødselen synker temperaturen ned under 37 grader for så umiddelbart før fødselen å gå opp igjen. Når selve utdrivningsveene begynner, trekker mavemusklene seg sammen og etter en stund kommer en grønnaktig blære til syne - det er ikke en valp, men den har en oppblokkingsfunksjon. Når veene har vært tette en stund, kommer
valpen og som regel pleier tispen selv å foreta det nødvendige. Hun biter posen i stykker og slikker
valpen tørr, biter over navlestrengen og spiser etterbyrden. Dette er den normale gang, men det hender dessverre av og til at komplikasjoner støter til. Skulle det gå mer enn et pax timer hvor tispen har tette veer uten at
valpen viser seg, eller at veene etter en stund opphører og tispen blir slapp, bør man omgående tilkalle dyrlegen. Ved hans hjelp kan veene ofte forsterkes igjen slik at
valpene kan fødes normalt, men det hender også at det må foretas keisersnitt for å redde livet både til tispen og
valpene. Det pleier også å gå bra om tispen ikke har ligget for lenge, det er derfor fornuftlig å søke dyrlegehjelp i tide.
Kommer en valp bare halvveis ut, kan man hjelpe til ved å trekke denne forsiktig frem ved neste ve tispen har. Det hender også at tispen ser uforstående på den lille posen med
valpen i og da må man selv omgående befri valpen fra posen og gni den tørr med et varmt håndkle. Befrir ikke tispen
valpen fra navlestrengen, må man selv gjøre det ved å klippe strengen over ca. 3 cm fra maven på
valpen etter først å ha bundet om med en sterk tråd. Steril saks og tråd bør man ha klart, likedan varme håndklær.
Valpen må også befris for slimet rundt nese og munn. Forsøk å få tispen til å slikke den, men gjør hun det ikke, må man selv tørke det av. Man klyper
valpen forsiktig i nakkeskinnet, begynner den å pipe er åndedrettet i gang og moren pleier da å overta.
Etter hvert som valpene kommer, skifter man underlaget (avisene) slik at neste valp fødes på rent underlag.
Valpene fjerner man etter hvert ved å legge dem i et varmt håndkle i nærheten av moren. Hun må ikke tro at man tar dem fra henne, da blir hun urolig. Det kan best gjøres i det øyeblikket hun er opptatt med å ta imot en ny valp.
Det er viktig at alle valpene får noe av den første melken som kommer i pattene. Skulle en valp være litt svak, kan man forsiktig klemme frem noen dråper melk mot munnen på den og som regel begynner den å suge selv. Gjør den det ikke, åpner man kjevene på den og stikker patten inn, hvorpå man klemmer melken frem, da pleier den å svelge. |
|
Etter fødselen må tispen få falle til ro sammen med
valpene sine.
|
|
Som regel må man selv ta med tispen ut for å få henne til å gjøre fra seg - hun går helst ikke frivillig fra
valpene så snart. Mens hun er ute passer man på å skifte i kassen og kan da med fordel, hvis det er en liten rase, legge et flanellsteppe e.l. i kassen (de store raser lar man fortsatt ha et tykt lag med aviser som skiftes ved behov). Teppet må enten legges helt utenpå og innunder kassen eller spennes fast under rammen, slik at ikke de små
valpene kan komme under det og bli kvalt. Husk å dekke valpene til litt mens moren er ute til lufting. En varmeflaske kan være god å ty til.
Valpene skal ikke skrike, gjør de det er de enten for kalde eller de får for lite mat.
|
|
Tispen skal ikke ha særlig mosjon de første 2-3 ukene, bare ut for å lufte seg, og la henne komme fort inn til
valpene igjen. La ingen fremmede komme inn til tispen og valpene den første tiden, bare dem hun er vant til og fortrolig med.
Den første tiden etter fødselen skal tispen ha nok flytende føde, men la henne ikke drikke alt for mye om gangen slik at hun kaster opp. Vent noen timer med å gi henne fast mat. Barnemelsvelling med eggeplomme eller havresuppe med sukker er bra, det er melkedrivende og næringsrikt. Tispen bør ikke få melk de første par dagene for som regel har hun løs mave da, men man kan tilsette benmel i suppen, det binder maven. Når hun begynner å få fast mat skal det være lettfordøyelig kost - eggerøre, lettkokt fisk eller kjøtt o.l. Ikke for store porsjoner, heller litt oftere i begynnelsen. Kokt ris blandet i maten er bra, og risvelling med kanel på er et lett festende middel om maven fortsatt er løs. |
Nuch Ledwell Somethig Spesial
med sine første valper |
|
Den
første tiden |
|
De tre første ukene etter fødselen kan det hende at tispen, særlig små raser, kan få melkekrampe (eklampsi). I enkelte tilfeller kan det også oppstå i forbindelse med selve fødselen, men det er mer sjeldent. Symptomene er at tispen begynner å pese vedvarende og blir urolig. Når hun går er hun ustø på benene, særlig bakbenene er vinglete. Etter hvert kan hun få krampe. Får hun ikke da dyrlegebehandling omgående dør hun etter noen få timer. Dyrlegen vil gi innsprøytning med kalkoppløsning, og kommer man tidlig nok vil virkningen være momentan. Etter en kort tid er hun bra, men for å unngå tilbakefall bør ikke
valpene die henne det første døgnet. Det finnes også tabletter som kan forebygge eklampsi, men de må bare brukes etter dyrlegens anvisning. For enkelte tisper har det vist seg at krampen kan forebygges ved å gi tilskudd av tran og kalkgranulat, ca. 1 teskje av hver, under hele svangerskapet og diegivningen.
|
|
Blir man nødt til å fore valpene selv - hvis tispen dør eller av en eller annen grunn ikke har melk nok - kan man i dag få kjøpt en melkeerstatning (oppskrift på boksen) i forretninger som selger hundeartikler. Der kan man også få kjøpt små tåteflasker for
valper. Er det helt små valper, kan man til å begynne med benytte en pipette. Man kan også lage i stand en god blanding selv bestående av: 8 dl melk, 2 dl fløte (12%), en eggeplomme, en teskje benmel, noen dråper tran og 1 spiseskje 20%-sitronsyreoppløsning. Sitronsyreoppløsningen skal tilsettes dråpevis i hver porsjon, og ikke for meget slik at melkeblandinger tykner helt, den skal bare så vidt skjære seg. |
Det er selvfølgelig enklere om man kan skaffe en amme til
valpene. Den nye moren tas bort fra sine egne valper en stund og pleiebarna plasseres sammen med dem. Etter en stund slipper man tispen til igjen og hun pleier da uten innvendinger å overta de "nye".
Forer man selv, må selvfølgelig porsjonene økes etter som
valpene vokser.
Man må også, hvis man ingen tispe har til å slikke dem, sørge for at avføringen går normalt ved å gni dem forsiktig på buken etter de har spist. Man skal gi dem så mye mat om gangen at maven blir noe forstørret, men den skal ikke stå spent som en tromme.
Når valper er 2-3 og små 3-4 uker gamle, kan man få dem til å spise selv. Man kan begynne med enten litt varm melkeblanding (samme som de får på flasken) eller en velling av barnemel med en eggeplomme i, på en skål. Man dypper fingeren i skålen og lar
valpene slikke, og leder de så ned i skålen, og det varer ikke lenge før de spiser rett av den. Rått skrapet kjøtt er også bra og man benytter samme fremgangsmåte. Etter gradvis tilvenning kan man fortsette å fore
valpene som beskrevet under avsnittet "Foring". Man bruker samme fremgangsmåte ved avvenning fra moren, men da kan man begynne senere og dessuten la
valpene die moren ved siden av den første tiden.
|
| |
|
