Vår rase har en del særtrekk som det er viktig å beholde og det er derfor viktig at alle kjenner til dette, og at vi kan få til en diskusjon dersom det forekommer store avvik i hvordan de forskjellige dommerne bedømmer våre hunder.

Vi ser fra tid til annen hunder som blir premiert opp og som har åpenbare feil i forhold til denne standarden, og motsatt, hunder som blir satt ned i premiegrad for detaljer uten særlig betydning. I begge tilfelle kan rasen bli lidende for dette, enten fordi hunder med feil settes i avl eller fordi gode hunder ved feil premiering aldri blir satt inn i avlen.

Jeg har her tatt for meg punkt for punkt i standarden og kommentert disse, i all hovedsak basert på kommentarene i det svenske rasekompendiet som ble laget i 1997.Noen av bildene kommer fra det svenske kompendiet, mens resten er norske hunder.

Ideell hannhundtype, kort og kompakt, kraftig uten å være tung. Tydelige markeringer og sjatteringer mellom lyst og mørkt

Unghunder i ulike utviklingsstadier

Ca 7 mnd

Ca 8 mnd

Bakgrunn:

Tysk Spitz stammer fra steinalderens torvhund "Canis Familliris Palustris Rüthimeyer", dette er det vitenskaplige navnet, og senare "Pfahlbauspitzen" Dette er mellomeuropas eldste hunderaser. Mange av dagens raser stammer fra disse.
Den belgiske Schipperken og de Rhenlandske raserne Keeshond (Wolfspitz), Mittelspitz och Kleinspitz var og er fremdeles å finne på kanalbåtene.
Å vokte og verne har alltid vært spisshundenes jobb. Med sin fantastiske hørsel og oppmerksomhet er de meget gode voktere. De har som regel lite jaktinstinkt.
Dronning Victoria av England begynte sitt hundoppdrett med en Kleinspitz fra Tyskland og Dronning Victoria skapte fra denne Pomeranian (dvergspets).
Av alle spetsar var det en liten Mittelspitz, en tispe med navnet Laika som ble mest berømt. Etter lang og hard trening ble hun den 3.11 1957 satt ombord på den russiske satelliten Sputnik 2 og skutt ut i verdensrommet. Etter å hakretset rundt jorden i åtte døgn døde denne lille firbente kosmonaut av oksygenmangel.

Kommentarer:

I Norge bør rasenavnet i alle sammenhenger være KEESHOND.

Helhetsinntrykk:

Informasjon i standarden for de andre rasene er fjernet og teksten tilpasset for kun å gjelde Keeshond. Standardens tekst er understreket.

Kommentarer:

En keeshonds attraktive ytre er mye basert på den nesten overstadig riklige pelsen, der i særlig den omfangsrike kragen er imponerende.

Silhuetten er viktig for helhetsinntrykket. Hos en vel bygget keeshond er framkroppen noe kraftigere bygget enn den forholdsvis noe lettere bakkroppen, som likevel er stødig og muskuløs. Forbrystet skal være velutviklet og brystkorgen dyp. Rygglinjens lett fallende linje fra manke til hale er også en viktig detalj. Halen skal ligge flat mot ryggen som en del av helheten. En kees som er ideelt bygget har en siluett som passer inn i formen av et egg med den rundede siden fram. Med en god balanse mellom fram og bakkropp beveger en keeshond, tross for at den er kraftig bygget, med lette smidige og livlige bevegelser.

At keeshondens hode angis som reveaktig kan aksepteres når det gjelder tisper, men det får ikke tolkes som at det får tendere til snipighet.

Hanner har kraftigere hode, uten at de for den skyld får bli for grove og klumpete.

Når det gjelder ørene får de ikke sitte for bredt, men heller ikke for tett.

Keeshondens ører skal være bevegelige og sammen med de mørke, uttrykksfulle øynene speile det allmenne inntrykket av keeshond som en pigg, våken og intelligent hund

Viktige målforhold:

Forholdet mankehøyde: lengde = 1:1.

Kommentarer:

Her i Skandinavia har vi all siden rasen kom fått vårt avlsmateriale fra England. De har selvfølgelig avlet for å passe inn på den engelske standard. Når det gjelder målforhold finnes det en viktig forskjell i synet på proporsjonene mankehøyde - rygglengde respektive kroppslengde mellom GB og FCI standard.

GB-standarden sier. "Lengden fra manken til halen skal være den samme som høyden ved manken". Det betyr at den totale kroppslengden er noe større enn høyden ved manken. Meget få keeser har proporsjonene 1:1 mankehøyde - kroppslengde. Keeshond skal være en kort, kompakt hund, men kravet 1:1 får ikke resultere i at det ikke finnes rom for et velutviklet forbryst og en dyp og land brystkorg.

Oppførsel / Karakter:

Alltid oppmerksom, livlig og usedvanlig hengiven overfor sin eier. temperament:   Meget lærevillig, lett å oppdra. Deres mistro overfor fremmede og deres manglende interesse for jakt gjør dem til den ideelle vokter av gård og grunn; verken engstelige eller aggressive. Spesielt kan fremheves at rasene tåler allslags vær, er robuste og har en høy levealder.   

Kommentarer:

Misstenksomhet får ikke bli et typisk karakterdrag hos keeshond. En misstenksom hund kjenner seg ofte usikker. Keesen er tvert imot en selvsikker, stolt hund. Den er i tillegg til sin karakter en hund med sterk personlighet, hengiven og ivrig etter å være alle til lags. Har lett for å lære, men vil forstå hvorfor. Iblant avvoktende mot fremmede, men definitivt ikke misstenksom.

GB-standarden angir som utmerkede egenskaper: stabil, intelligent og lett-tilpasset, ideell som selskap, og når det gjelder temperament: tøff, våken, vennlig med uttalt tendens til å vokte.

Hode / Skalleparti:

Middels stort spisshundhode som sett ovenfra er bredest bak og avsmalner kileformet mot snutespissen.

Kommentarer:

Hodet skal være av proporsjonell størrelse i forhold til kroppen. Standarden sier "kileformet" - et vagt uttrykk - noe også bredest baktil er. Kilen kan være mer eller mindre åpen. Som alltid er middels et bra uttrykk når det gjelder keeshond. Skallepartiet skal verken være for flat eller overdrevet hvelvet, såkalt eplehode.

Feil: Alt for flat skalle, eplehode, for stort eller for lite hode i forhold til kroppen.

Stoppen:

Moderat til markert, aldri utpreget.

Kommentarer:

En tydelig markert stopp er viktig. Mangel på eller dårlig markert stopp gir et collie - lignende, eller enda verre, et ulvelignende hode noe som er helt utypisk for rasen. GB-standarden sier: "fra siden sett vises en tydelig stopp".

Feil: Manglende eller for dårlig markert stopp. Alt for markert stopp ved for eksempel eplehode

Siluett av korrekt revelignende hode

Ikke ønskelig, for tynt og collie-lignende hode

Eplehode = Alt for hvelvet skalle, for brå og markert stopp og for bred panne hører til dette.
NB Noen hunder kan ha kraftig pels på skallen slik at de feilaktig man gi inntrykk av at hunden anatomisk har eplehode.

Nesebrusk:

Helt sort, rund, liten.

Snuteparti:

Ikke for langt, verken grovt eller snipete, men i proporsjon til skallen.

Lepper:

Godt sluttede, danner ikke noen fold ved munnviken. Gjennomfarget sort

Kommentarer:

En god regel er at skalle og snuteparti skal være av omtrent samme lengde og gi et harmonisk, balansert inntrykk. Snutepartiet får verken være for tynt og snipete eller for grovt.

Feil: For langt, for kort, for tynt eller for grovt snuteparti.

Kjever / Tenner:

Normalt utviklede kjever. Saksebitt, tangbitt tillatt. Komplett tannsett;

Kinn:

Mykt avrundete, ikke fremtredende.

Kommentarer:

Normalt utviklede kjever: - det trenger å presiseres.

GB-standarden formulerer det bra: "kjevene skal være kraftige med perfekt, jevnt og komplett saksebitt, dvs. de øvre tennene glir lett over de nedre og sitter i 90 graders vinkel imot kjevene".

Det er viktig at kjevene er vel utviklede. Det hører sammen med helhetsinntrykket av hodet. Spesielt bør det poengteres at underkjeven skal være kraftig. Svakt utviklet underkjeve hører ofte sammen med et tynt og snipete snuteparti. Selv om

FCI-standarden tillater tangbitt er det ikke korrekt i henhold til GB-standard og derfor ikke heller ønskelig i Skandinavia. Det bør anses som feil og noteres men bedømmes med hensyn til hundens øvrige kvaliteter.

Feil: Overbitt, underbitt, omvendt saksebitt, svakt utviklet underkjeve.

Øyne:

Middels store, mandelformede, lett skråstilte, mørke. Sort øyelokksrand

Kommentarer:

Viktige for øynenes innramming og for at understreke hundens våkne, intelligente uttrykk er de såkalte brillene som består av, foruten de lyst sjatterte partiene over og under øyet, en fin penslet linje fra ytre hjørnet av øyet til nedre hjørnet av øret, sammen med tydelig markering og skygging, formende korte, uttrykksfulle øyenbryn.

Feil: For store, for runde, for lyse øyne. Utstående øyne. Manglende brillemarkeringer.

Ørene:

Riktig form og ansetning av ørene er av stor betydning for at gi Keesen det rette, pigge, våkne, uttrykket. Ørene skal være vel ansatte på hodet, spesielt ikke for bredt, men heller ikke for tett. Et bra tegn er at de skal sitte som viserne på klokka når den er fem på ett. (Avstanden mellom ørene er avhengig av skallens bredde.) Ørene skal være så mørke som mulig, små, opprett stående og triangulære i formen, lignende det engelskmennene kaller "Ivy-leaf", samt dekket med kort, tett, pels. Valper og unghunder har iblant tykk pelsbekledde ører, noe som forsvinner etter en eller et par fellinger.

Feil: For store ører, feilformede ører, for bredt ansatte eller for tett sittende ører. Altfor tykt pelsbekledde ører på voksne hunder.

Små vel ansatte ører, formet som "ivy-leaf" = eføyblader.

Hals:

Middels lang, bredt ansatt i skuldrene, lett nakkebue, uten løs halshud og dekket av en man-lignende pelskrave.

Kropp:

Overlinje:

Utgangspunkt er spissen av de opprettstående ørene går i myk bue over i den korte, rette ryggen. Den buskete, ringlete halen, som tildels dekker ryggen, avrunder silhuetten.

Manke/Rygg:

Den høye manken gar umerkelig over i den kortest mulige, rette og stramme ryggen.

Lendparti:

Kort, bred og kraftig.

Krysset:

Bredt, kort, ikke avfallende

Bryst:

Dypt, godt hvelvet med velutviklet forbryst.

Underlinje:

Brystkassen når lengst mulig bakover, bare moderat opptrukket buk.

Kommentarer:

Den velvede, mellomlange halsen er av vesentlig betydning for det stolte, selvbevisste inntrykket en kees skal vise. Halsen skal ha en god reisning, som beror på gode skuldre og stø muskulatur.

Feil: For kort hals. Manglende reisning på halsen.

Viktig for en korrekt silhuett hos keeshond er det lette fallet fra manke til hale, ikke bare fra manke til ryggens begynnelse. Ryggen skal ha en lett sluttende overlinje og skal altså ikke være plan. Den skal være rak og så kort som mulig noe som ikke minst gjelder lendpartiet.
Hos tisper kan en smule lengre lendparti aksepteres, Krysset skal være kort, rett og tilstrekkelig bredt. Hele ryggpartiet skal være rett, sterkt og stødig.  

Feil: Plan rygg, dvs. rygg som ikke faller noe fra manke ned mot haleroten. Overbygget rygglinje, karperygg, svai rygg, for langt lendparti. For langt, for bratt og for smalt kryss.

Brystkorgen skal være ovalt velvet, ikke rund.

Feil: Dårlig utviklet forbryst. Brystkorg med utilstrekkelig dybde. Tynnformet, flat, altfor smal eller spiss brystkorg.

Feil: Altfor markert opptrukket buklinje.

Hale:

Høyt ansatt. Middels lang, Direkte fra haleroten føres den oppover og rulles forover og ligger godt ned mot ryggen. Meget busket. Dobbelt krøll i spissen tolereres.

Kommentarer:

Den lyse, rikelig behårede halen skal nå så langt opp mot manken som mulig. Den skal ligge tett an mot ryggen og inngå som en del av den "eggformede" silhuetten. Halen skal ikke bæres hengende til siden, det er helt utypisk for keesene.

Feil: Hale som ikke ligger tett ned på ryggen. Hale som henger ringlet på siden. For lavt ansatt hale.

Ekstremiteter (bena):

Forlemmer:

Helhetsinntrykk:   Rett, ganske bred front.

Skulder:

Langt og skråstilt skulderblad. Meget velvinklet mot den like lange overarmen. Muskuløs og stramt tilliggende til brystkassen.

Albue:

Kraftig albueledd. Ligger tett til brystkassen, verken inn- eller utoverdreid.

Underarm:

Middels lang, grovlemmet i forhold til kroppen, helt rett. Gode faner på baksiden.

Mellomhand:

Kraftig, middels lang. Danner en 20° vinkel med underarmens loddrette forlengelse.

Kommentarer:

Frambena skal være parallelle, kraftige og fullstendig rette. Avstanden mellom dem skal ikke være for liten, men hunden skal selvfølgelig heller ikke stå bredstilt. En omtrentlig avstand på 3-4 fingerbredder er passe.

"Skulderbladene skal til sammen med overarmen danne en ca 90' vinkel" - Dette er ikke realistisk og heller ikke ønskelig dersom man vill at fronten skal fungere sammen med lite vinklede kneledd og haseledd. Ikke heller om man vil at hunden skal bevege seg på den kees-karakteristiske måten. En vinkel på 100 - 110 ° gir keesen en bra skulderstilling og ett bra forbryst forutsatt at skulderblad og overarm er tilstrekkelig lange. Altfor korta og altfor rakt plasserte overarmer er ikke uvanlig hos keesene. Lengden og vinklingen på overarmen bør være tilstrekkelig for å gi et ordentlig forbryst. Viktig er også en vel utviklet, fast og stødig muskulatur. Underarmen skal være tilstrekkelig lang i forhold til kroppsdybden.

Feil: For kort overarm, respektive skulderblad. For åpen skuldervinkel. For kort underarm.

Mellomhånden skal være middels ettergivende.

Feil: For veik mellomhand. Altfor rett og steil mellomhand.

Korrekt ettergivende mellomhand  -  Meget veik mellomhand - For steil mellomhand.

Poter:

Så små som mulig, runde og sluttede, såkalte kattepoter, godt velvede tær. Sorte klør og tredeputer hos alle fargevarianter, dog mørkebrune hos brune.

Kommentarer:

De små, runde, godt sluttede kremfargede eller meget lys grå kattepotene er en del av sjarmen hos keesen. En kees som er korrekt bygget i frampartiet ovenfra og ned står og går høyt på frampotene og den kompakte, samlede formen er vesentlig for den lette, vektløse måten en kees bør bevege sig på.

Feil: Løse, flate føtter, hareføtter, sprikende tær.

Baklemmer:

Helhetsinntrykk:   Meget muskuløse med kraftige bukser ned til haseleddet. Rette og parallelle.

Lår:

Lår og underlår omtrent like lange.

Knær:

Moderat vinklet kneledd. Kneleddet er kraftig og dreies verken inn- eller utover under bevegelse.

Mellomfot / hase:

Middels lang, meget kraftig, star loddrett på bakken.

Potene:

Så små som mulig, runde og sluttede, såkalte kattepoter, godt velvede tær, sterke tredeputer. Mørkest mulig klør og tredeputer.

Kommentarer:

• Kneleddenes vinkel skal være samstemt med skuldervinkelen.

• Bakbena skal stå helt parallelle og avstanden mellom dem får ikke være altfor liten.

• Haseleddet skal være litt vinklet. Hasen skal være relativt kort.

• Feil: Overvinklet hase- respektive kneledd. Altfor knapt vinklet hase- respektive kneledd. For hang hase. For vei hase. Altfor trange bakbensbevegelser. Kohasethet. utad vridde haser.

Korrekt haselengde,
tilstrekkelig korrekt vinkel.

Altfor lang og overvinklet hase.

Bevegelser:

Flytende og spenstige. Godt fraspark.

Kommentarer

En korrekt bygget keeshonds måte å bevege seg på ligger langt fra for eksempel schæferens flyvande, fjærende og utdratte steg. Keesen skal ikke ha den drive med påtrykk som jaktspisshundene skal ha, men heller ikke chow-chowens støtende gangart. Keeshond er noe midt i mellom. Bevegelsene hos en godt bygget, kompakt keeshond skal være direkte og distinkte. De skal være smidige og effektive men enda måteholdne. Keesen skal gi inntrykk av at den beveger seg med vektløs kraft.

For å oppnå dette der innbyrdes rette vinkler og proporsjoner mellom fram- og bakparti av største betydning. Hvert punkt der er viktig, alt fra frambenas runda, vel samlede kattepoter, den velvede brystkorgen, den korte sterke ryggen med dens lett fallende overlinje, den samstemte vinklingen på skulderparti kneledd og haseledd og ikke minst den rette , relativt korte og kraftige hasen. Når alt dette er i balanse, får keesen de rette bevegelsene.

En kees som er bygget på rett måte har middels steglengde og drive. Den skal ikke vises opp i "flygende trav" i utstillingsringene, noe som iblant praktiseres, men er helt forkastelig. En kees viss beste framvisingstempo er flyvande trav, er med stor sannsynlighet overvinklet. Livlig trav er rett hastighet for en korrekt bygger kees.

Illustrasjon til kommentar: Bevegelser.

Korrekt trav - sett fra siden. Føttene løftes bare så mye at de ikke subber bakken.
Fritt flytende bevegelser uten noen åpenbar anstrengelse.

Overvinklet med steil skulder noe som hindrer korrekt steglengde.
Bakbensbevegelsene blir schæferlignende

Hud:

Ligger stramt inntil kroppen uten folder.

Pels:

Dobbelt hårlag: Lange, rette, utstående dekkhår; kort, tykk, vattlignende underull. På hodet, ører og forsiden av for- og bakben og poter er pelsen kort og tett (fløyelsaktig), på resten av kroppen er den lang og rikelig. Pelsen er ikke bølget, kruset eller ragget, ingen skill langs ryggen. Hals og skuldre er dekket av en tett man. Gode faner på baksiden av forbena; bakbena har fyldige bukser fra krysset ned til haseleddet. Halen har et busket hårlag.

Kommentarer:

For den rette silhuetten er kontrasten viktig mellom imponerende kragen som bæres oppe av underullen samt den på ryggen kortere pelsen.

På ryggen får pelsen ikke være så lang at den deler seg i en skill. Pelsen får spesielt på ryggen ikke være myk. Bakom ørene og på frambenas innsider har dog pelsen normalt en mykere struktur. På unge hunder kan pelsen under halen være bade lang og tett, noe som kan gi et feilaktig inntrykk av at hunden er overbygd.

Feil: Altfor lang collielignende pels.

Knapt noe annet angående keeshond kan få utseendet til å bli feil som fargen. Standarden sier "sølvgrå". Det som virkelig er sølvgrått er desverre ganske uvanlig hos keeshond. Mer vanlig er en kremtonet fargeskala alt fra det lyseste sølvblonde over den mer mettede kremfargede til farger som tenderer mot beigebrunt eller oransje. Årsaken till dette finnes i fargeanlegget hos det grunnmaterialet som keeshond avles fram av i England på 20- og 30 tallet.

Enten fargen er grå eller krem bør den være så ren og klar som mulig. Fargen på keesene kan variere fra meget lyse hunder till ganske mørke, men hunden skal ikke være så helt igjennom lys eller mørk at ikke de rasetypiske markeringene i pelsen finnes. Krage, skuldermarkeringer, hale og bukser skal være lyst sølvgrå eller lys kremfargede. Pelsen på sadelen skal ha svarte hårspisser og gi et tydelig mørkt inntryll. Ben og poter skal være lys sølvgrå eller lys kremfargede.

Feil: Svarta flekker under knærne får ikke forekomme.

Når det gjelder fargen på hodet skal den ikke være stå mørk at ikke brillemarkeringene tydelig vises. Helt svart panne er feil. Hodet skal heller ikke være for lyst og umarkert. Et ideelt tegnet keeshode har foruten brillemarkeringene et mørkt, gjerne svart snuteparti. Det svarte fortsetter opp i pannen som sjattering mellom lyst og mørkt i harmonisk tegning. Ørene bør være så mørke som mulig, gjerne svarte.

Feil: Farge som avviker for mye fra rent sølvgrått eller rent kremfarget. Underull og øvrig pels som er brunbeige eller oransjefarget.

Manglende markeringer: Markeringene med tegninger og sjatteringer er RASETYPISKE og dermed inngår hele konseptet med hodets markeringer, sadel, skuldermarkeringer osv.

Manglende markeringer er FEIL.

Keeshondhode, med korrekte tegninger.

Keeshondhode, for mørkt og med utydelige brillemarkeringer.

Størrelse / vekt

Mankehøyde: 49 cm ± 6 cm

Vekt: Keeshond skal ha en vekt som tilsvarer dens størrelse

Kommentarer:

• I Skandinavia anses ideell mankehøyde for hannhund være 46 - 50 cm og at høyden ikke bør overstige 50 cm annet enn om det er et meget godt og rasetypisk eksemplar.

• For tisper er ideell mankehøyde 43-46 cm.

• GB-standard angir ideell mankehøyde hannhund 45,7 cm, tispe 43,2 cm, noe som bør tas i betraktning ettersom det er fra England vi kompletterer vårt avlsmateriale.

• Keeshond skal være en middelstor, behendig hund.

• Å drive opp størrelsen er feil.

• Kjønnsforskjellen i størrelse er viktig. Majoriteten av de skandinaviske keestispene måler 42-43 cm i mankehøyde, noe som anses bra selv om det ligger i underkant av hva standarden sier.

• Tisper under 40 cm i mankehøyde er ikke akseptabelt

Feil:

Hvert avvik fra standarden er feil og skal bedømmes i forhold til graden av avvik.

Grove feil:

• For flatt hode, utpreget eplehode.

• Kjøttfarget nesebrusk, lepper, øyelokksrender.

• Hengende lepper.

• Tannmangel

• For store og for lyse øyne.

• For dårlige bevegelser.

• Manglende ansiktstegninger

Diskvalifiserende feil:

• Ikke lukket fontanell.

• Over- eller underbitt.

• Innrullete eller løse og hengende nedre øyelokk.

• Kippører.

• Tydelige hvite flekker på ikke hvite hunder.

• Aggressivitet.

Testiklar:

OBS Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

KOMMENTARER TIL STANDARDEN:

Keeshond har offisielt FCI-standard nr 97 dvs den for tysk spets (Wolfspitz). Rasen har dog seden den importeres fra Storbritannia blitt influert av utviklingen der og har alltid blitt registrert under navnet Keeshond. I FCI's standard angis at Wolfspitz i ikke tyskspråkelige land kallas Keeshond. Herav følger at stambøkene holdes åpne for avl og tevling enten hundene er registrert som Wolfspitz eller Keeshond.

Under er det satt opp en tabell med sammenligninger mellom FCI standard og engelsk (GB) standard under de rubrikker der de mest åpenbare forskjellene ligger. Forskjellene skal betraktes med godt omdømme og med rasens beste for øyet dvs en bred avlsbase og en typisk helhet som ikke dikteres av detaljtenkende.

FCI og GB kommentarer til standarden

FCI:

OPPFØRSEL / KARAKTER:

- Sin misstro mot fremmede og mangel på jaktlyst gjør den till en ideell vakthund

ØYNENE.

Øynene skal være ..... noe smalstilte.

ØRENE:

Ørene skal være små og sitte tett. De skal være trekantet og spisse, høyt ansatte og........

FARGE:

Fram og bakbena skal være sølvgrå uten svarte tegninger nedenfor albuene og kneledd.

STØRRELSE / VEKT.

Mankehøyde: 49 cm pluss/minus 6 cm

OPPSUMMERING :

Det er nå 50 år siden de første keeshondene kom til Skandinavia. Rasen har i den tid som gått vært gjennom en lang og markert utvikling. De oppdrettere som arbeider med rasen har hatt problemer med den store variasjon av typer. Man har kontinuerlig komplettert sitt avlsmateriale fra de beste linjene i England og har bevisst arbeidet med å fostre opp en typeriktig kees som skulle kunna konkurrere med de beste engelske.

Dagens skandinaviske Keeshond har en mer normal og naturlig typevariasjon, selv om man fortsatt kan se spor av de varianter som utgjorde grunnstammen til rasen. Enda løper man risikoen at rasen splittes opp i altfor forskjellige typer. Derfor er Keeshond en vanskelig rase å drive oppdrett på.

I kommentarene har vi særskilt poengtert der FCI-standarden har åpenbare forskjeller fra GB-standarden. Noe som også finnes med i NKK.s standardkommitees kommentarer til den norske oversettingen av standarden.

Det er viktig at keesen får forbli ett "happy-medium", både når det gjelder størrelse og type. Keeshond skal være kort og kraftig bygget , men får for for den skyld ikke være eller virka tung. Den skal gi inntrykk av eleganse, formidlet av kroppsholdning, bevegelser og den flotte, veldekkende pelsen

Kommentarene søker å formidle bildet av den ideelle Keeshond. Ingen representant for rasen er vel helt perfekt i alle detaljer. Vi behøver oppslutning både av oppdrettere, registrerte så vel som tilfeldige, og i høyeste grad av dommerne for å nå så langt som mulig mot målet, en ideelt bygget, sunn og vakker Keeshond